Jeg var bare innom nærbutikken for å kjøpe melk og brød, da jeg så den vesle gutten. Han var en tynn, sart liten gutt, og var kledd i fillete klær. Han stirret sultent på en stor korg med røde epler.
Jeg betalte for varene mine, men hang litt igjen. Blikket mitt ble igjen dratt mot gutten som bare sto og stirret. Så kom butikkeieren, herr Møller, bort til ham, og jeg beveget meg forsiktig nærmere for å høre hva som ble sagt:
«Heisann Ole,» sa herr Møller til gutten. «Hvordan går det?»
«Hei, herr Møller. Det går fint, takk…Jeg bare beundrer de eplene der. De ser veldig gode ut…»
«De er gode også. Hvordan går det med mammaen din?»
«Det går bedre! Hun ser bedre ut for hver dag som går!»
«Flott, flott. Er det noe jeg kan hjelpe deg med Ole?»
«Neida. Som jeg sa, jeg bare beundrer de eplene.»
«Vel, vil du ta med noen hjem?» spurte herr Møller.
«Nei… Jeg har ikke noe å betale med.»
«Vel, har du noen ting du kan bytte? Det er noen andre barn i området som har gitt meg noen veldig fine klinkekuler i bytte mot litt mat.»
«Åh! Jeg har en klinkekule jeg også!» utbrøt Ole, og rotet rundt i lommen etter den. «Jeg har bare én da.»
«Akkurat. Kan jeg få se den?» spurte herr Møller.
Gutten stakk ut hånden sin, og viste frem en enkel, skinnende blå klinkekule i håndflaten sin. «Her er den,» sier han stolt. «Den er veldig fin, ikke sant?»
«Det er den,» sa herr Møller, mens han studerte klinkekulen. «Hmm… Det eneste er at den er blå, og jeg liker best røde klinkekuler. Har du kanskje en rød en hjemme?»
«Jeg har kanskje en rød hjemme ja.»
«Da sier vi det slik: Finn deg en stor pose med epler du kan ta med hjem, og den neste ganger du kommer hit, så viser du meg den røde klinkekulen din. Avtale?» Spurte herr Møller den lille gutten.
«Virkelig!? Ja, så klart! Tusen takk herr Møller!»
Fru Møller, som hadde tatt betalt for varene mine tidligere, beveget seg bort til meg. «Det er to andre gutter som ham i området her, alle tre av dem fattige stakkarer. Det er en synd og skam. Terje elsker å gjøre byttehandler med dem for epler, pærer, tomater, eller hva som helst. Han bytter til seg klinkekuler. Først sier han at han ikke liker den fargen de har. Men så, når de kommer tilbake med de røde klinkekulene sine – og de kommer alltid tilbake – bestemmer han seg for at han ikke liker rødfargen likevel, og så sender ham dem hjem igjen med en ny pose med mat og sier at de heller må ta med en grønn eller gul klinkekule neste gang, også videre også videre.»
Jeg forlot butikken smilende, imponert over butikkeierens påfunn.
Like etter flyttet jeg til Trondheim, men jeg glemte aldri historien om butikkeieren og guttene som drev med byttehandlene sine. Årene fløy avgårde, men for litt siden dro jeg hjem igjen til Odda for å besøke noen venner. Når jeg var der fikk jeg vite at gamle herr Møller nylig hadde gått bort.
Jeg hadde fortalt vennene mine historien om byttehandelen han hadde med guttene, og vi dro alle i begravelsen hans for å hedre ham og ta farvel.
Det var en nydelig begravelse, og til slutt sto det en gruppe av oss igjen rundt kisten hans. Nærmest kisten sto det tre unge menn sammen med fru Møller. Én av dem hadde på seg en flott militæruniform, og de to andre hadde på seg mørke dresser, og så svært profesjonelle og viktige ut.
Én etter én gav de fru Møller en klem og gikk helt bort til kisten, og la hånden på den. De gikk derfra sammen like etter, og tørket tårene mens de gikk.
Så var det vår tur til å gi våre kondolanser til fru Møller. Jeg fortalte hvor stort inntrykk klinkekule-historien hadde gjort på meg. Da glitret øynene hennes, og hun tok plutselig tak i hånden min og ledet meg bort til siden av kisten.
«De tre unge mennene som akkurat dro var de samme guttene jeg fortalte deg om. De fortalte meg akkurat hvor høyt de satt pris på varene Terje «byttet» fra seg. Så nå, når Terje endelig ikke kunne ombestemme seg lenger og be dem hente en annen farge eller størrelse, kom de for å betale gjelden sin. Vi har aldri hatt særlig med penger å rutte med selv, men akkurat nå så tror jeg at Terje ville følt seg som den rikeste mannen i Odda.»
Med forsiktige fingre, løftet hun til side blomsterkransen som lå oppå kisten. Der lå det tre skinnende, røde klinkekuler.
DEL gjerne denne nydelige historien med dine kjente og kjære på Facebook, for å minne dem på betydningen av gode handlinger.
