Martin Pistorius er en sprek og livsglad 12 år gammel gutt. Han bor sammen med foreldrene sine i Sør-Afrika og hans aller største ønske er å bli en elektronikkingeniør.
Men plutselig blir lille Martin rammet av en mystisk sykdom. Han blir svakere, klarer ikke å gå, og han blir stum. Sykdommen forundrer legene, og den eneste forklaringen de kan tenke seg er at gutten er rammet av en form for hjernehinnebetennelse.
Foreldrene hans er desperate, spesielt siden de blir fortalt at det ikke finnes noe håp for Martin. Han er døende, og personligheten og alt som gjorde Martin til sønnen deres var borte. Bare en tom kropp var igjen.
De tar med sønnen hjem for å dø. Pappaen til Martin beveger på den livløse kroppen med noen timers mellomrom gjennom natten, slik at han ikke skal ha det ubehagelig.
Martin overlever, men han virker fremdeles bare som en tom kropp. Snart blir han flyttet til et sykehjem. Legene mente at det ville være til det beste for ham.
Men det ingen kunne vite var at kroppen hans var slettes ikke tom. Gutten er ikke fraværende, men er gjemt bort og fanget i sitt eget hode. Det tar ham to år å «våkne til» og klare å oppfatte omgivelsene sine. Dessverre var det ingen som så denne forandringen fordi han enda ikke kunne røre seg. Han var fremdeles fanget, nå er han bare klar over det selv.
Vendepunktet kom en dag noen år senere når moren hans ikke orket å se sønnen lide lenger. Stille stryker hun ham på kinnet og sier noe av det verste en mor kan si: «Jeg håper du dør.»
Dette kom ikke fra ondskap eller forakt, men fra en desperat og knust mor som bare ønsket at sønnen hennes skulle få hvile i fred.
Men innrømmelsen hennes forandrer alt. Det knuser Martins hjerte, og han innser at han må kjempe seg tilbake til livet for morens skyld. Han må prøve å gjenvinne kontrollen over sin egen kropp, for moren aner ikke at sønnen hører alt hun sier. Alt hun kan se er en halvdød tenåring liggende urørlig i senga.
Han lærer seg å følge med på tiden ved å bruke solens posisjon, han begynner plutselig å respondere på tester, og klarer å følge objekter rundt i rommet med øynene.
Da går det opp for legene at det virkelig finnes en person inni den unge kroppen!
De intensiverer behandlingen hans, og snart er han sterk nok til å klare å sitte oppreist i en rullestol, og har begynt å finne tilbake til livet igjen.
Han kjemper hver eneste dag for å bli bedre, og så skjer det utrolige: Han kommer tilbake til livet og kan til og med studere! Han begynner å jobbe som en dataspesialist, og oppretter snart sitt eget firma.
Han skriver sin egen bok, og kaller den for «Ghost Boy» eller «Spøkelsesgutten». Han oppsummerer opplevelsen sin slik: «Jeg var der, men ingen så meg. Jeg var som et spøkelse. En spøkelsesgutt.»
Han har helt mistet evnen til å snakke, men kommuniserer gjennom en datamaskin. Men dette stanset ham ikke fra å finne kjærligheten. Han ble kjent med britiske Joanna, og de to gifter seg og bor nå lykkelig sammen i Storbritannia.
Martins historie er helt utrolig. Ingen trodde han ville overleve, og i hvert fall ikke noen gang «våkne opp». Den tomme kroppen var fengselet hans, og han var gjemt der inne hele tiden.
