Emily Christine Fauver og mannen hennes Dylan venter spent på å bli foreldre for første gang. 25-åringen fra Louisiana (USA) er gravid i åttende uke, og ser frem til sin første ultralyd. Men når hun ser på skjermen skjønner hun umiddelbart at noe er galt:
«Jeg måtte virkelig tisse, men de lot meg ikke gå. Jeg ble fortalt at med en full blære ville det være lettere å se babyen på ultralyden. Jeg var litt irritert, ikke bare på grunn av den fulle blæren min, men også fordi jeg måtte fylle ut 50 sider med papirer før jeg fikk tømme blæren og se babyen min som jeg hadde ventet på i 8 uker. Men endelig fikk jeg komme inn og ble møtt av alle med et smil, siden når man er gravid er lykken smittsom. Ultralyden startet, og jeg kunne se bildene rett foran meg. Hjertet mitt banket vilt. Det var så spennende!
Dette var dagen jeg og mannen min hadde lengtet etter i over et år. Men disse bildene så annerledes ut enn de som venninnene mine la ut på Facebook. Noe var galt. Jeg kunne ikke se noe fordi kroppen min var bare få timer unna en spontanabort.
Ultralydteknikeren var stille, og jeg skjønte det. Hun forlot rommet og mannen min sa fort til meg at alt var sikkert bra. Men ikke fortell det til kvinnen som har sett på hundrevis av ultralyd bilder i uke 8 for å se hvordan babyen hennes vil se ut. Jeg visste at alt ikke var bra, og det var det ikke.
Jeg husker at jeg var redd for å gråte. Jeg følte jeg ikke hadde ‘rett’ til å gråte siden jeg ‘ikke var særlig langt på vei’, og ‘slikt skjer hele tiden’. Jeg husker at jeg brukte alt jeg hadde av krefter på å ikke gråte, og jeg orket ikke å se på mannen min sitt ansikt fordi jeg visste at sorgen hans ville få meg til å bryte sammen. Jeg ble sent hjem og alt tok sin naturlige gang.
Legen min lot meg ikke gå fra sykehuset før hun hadde advart meg om hvordan dette ville gå til. Men det hun ikke advarte meg mot var alt som ville skje etter den første smerten.
Hun fortalte meg ikke at jeg ville bli minnet på dette i ukevis, fordi kroppen min trengte så lang tid på å ‘renske’ seg selv. Hun fortalte meg ikke at jeg kom til å måtte se min mann gråte. Hun fortalte meg ikke hvor vanskelig det ville bli å fortelle dette til min mor. Hun fortalte meg ikke at kroppen min ville tro at den var gravid i uker etterpå. Hun fortalte meg ikke hvor vanskelig det ville være å si til alle at jeg hadde det bra, når jeg ikke hadde det bra i det hele tatt. Hun fortalte meg ikke at jeg ville bli en sjalu person over natten. Hun fortalte meg ikke hvor vanskelig det ville være å høre spørsmålet ‘når vil du ha barn da?’. Og hun hadde ikke fortalt meg hvor vanskelig det ville være å miste noen jeg aldri hadde møtt.
Men hun fortalte meg at det var greit å gråte og at jeg ikke var alene.
Spontanaborter er SÅ ekte og så utbredt at 1 av 4 kvinner opplever det. Men det betyr ikke at det gjør noe mindre vondt. Hvor enn stor denne statistikken er, følte jeg meg fremdeles fryktelig alene. Og jeg skjønte endelig hvorfor: Fordi ingen snakker om det. Det var bare når jeg snakket med venner og familie at jeg skjønte at jeg ikke var alene. At moren min, tanten min, søsteren min, og hennes beste venn alle hadde lidd seg gjennom den samme smerten. En smerte jeg ikke ville ønsket på min verste fiende.
Folk lurer kanskje på hvorfor jeg har bestemt meg for å snakke om dette så mange måneder etter det skjedde. Men den harde sannheten er at tiden leger egentlig ikke alle sår, så jeg håper at det å dele historien min kan hjelpe i sørgeprosessen min. Jeg leter ikke etter trøst eller svar. Jeg deler dette slik at kanskje bare én annen kvinne føler seg litt mindre alene, og ser dette som et budskap på at det finnes håp for hjertesorgen.
Dette er mitt håp til deg:
Jeg håper at du ikke føler deg alene. Jeg håper at du lar deg selv gråte. Jeg håper at du ser lyset i enden av tunnelen. jeg håper at du stå støtt, selv når troen din blir testet. Jeg håper at du finner fred. Jeg håper at du ikke er for redd til å prøve igjen. Jeg håper at du ikke skylder på deg selv. Jeg håper at vennene dine klemmer deg litt hardere. Jeg håper noen gir deg håp i denne vanskelige tiden. Jeg håper du selv vil være lyset i denne vanskelige tiden.
… og jeg håper at du feier livet til denne babyen like mye som den neste. For uansett hvor kort et liv er, så fortjener alle liv å bli feiret, og alle tap sørget over.»
Med disse ærlige og åpne ordene snakker Emily til tusenvis av kvinner som har opplevd det samme. Denne unge kvinnen håper bare at de sitter igjen med denne beskjeden:
«Du er ikke alene.»
DEL gjerne denne historien videre med venner og familie på Facebook. Det er kanskje noen blant dem som trenger å lese dette akkurat nå…