Kvinnen HÅNER mammaen for å «skjemme bort» babyen med Downs syndrom. SVARET gjør meg målløs

574

‘Mom-shaming’ skjer stadig vekk, og består av at mennesker (ofte totalt fremmede) legger seg oppi hva andre mammaer gjør, og kritiserer dem for alt og ingenting. En mor er for streng, for snill, for lat, for dårlig til å slappe av, for emosjonell, for lite emosjonell… – ja, listen fortsetter i det uendelige.

Nye mødre setter ofte også pris på råd og tips fra andre når de trenger det, men det er ufattelig irriterende å få «råd» fra fremmede som ikke har noen som helst anelse om hvilken situasjon en familie faktisk er i.

Det fikk denne mammaen oppleve nylig, da hun tok med babyen sin på butikken.

Kelly Dirkes har et stort hjerte, og hun og mannen hennes har adoptert to barn ingen andre ville ha. Begge barna har nemlig Downs syndrom, og foreldrene opplever stadig å bli stoppet for å få prakket på seg uvelkomne «råd» fra komplett fremmede mennesker.

 

For en liten stund siden dro Kelly på butikken med den yngste lille datteren sin, og hun bar henne inntil seg i en bæresele. Mens hun sto å kikket etter varen hun trengte på den ene hyllen, så hun en kvinne som stirret på babyen hennes.

Kelly ristet det av seg, plukket ned varen, og gikk videre. Men så ble hun plutselig stoppet.

Kvinnen stilte seg i veien for henne, og sa frekt at barnet hennes kom til å bli «bortskjemt» og «aldri ville bli selvstendig» om hun fortsatte å bære rundt på henne slik.

Kelly ble først stum av sjokk, og hadde mest lyst til å eksplodere av sinne over kvinnens frekkhet, men istedenfor gjorde hun noe helt annet. Hun kysset babyens hode, og trakk pusten dypt for å roe seg. Så forlot hun situasjonen.

 

Da hun kom hjem og hadde fått litt tid til å tenke seg om, satt hun seg ned for å skrive et åpent brev til kvinnen i butikken, og alle de andre som noen gang hadde lagt seg opp i hvordan hun behandlet det lille barnet sitt. Og ordene hennes burde høres av alle:

«Kjære kvinne på Target, 

Jeg har hørt det før, vet du. At jeg ‘skjemmer bort den babyen’. Du var overbevist om at hun aldri ville bli ‘selvstendig’. Jeg smilte til deg, kysset hodet hennes, og fortsatte handleturen min. 

Om bare du visste hva jeg visste. 

Om du bare visste hvordan hun tilbrakte de første ti månedene av livet sitt helt alene i en steril metall-krybbe, med ingenting til å trøste henne annet enn å sutte på sine egne små fingre. 

Om du bare visste hvordan ansiktet hennes så ut i det øyeblikket da hjelperen på barnehjemmet gav henne til meg for å holde og vugge den første gangen – flyktige øyeblikk av ro blandet med ren skrekk. Ingen hadde noensinne holdt henne slik før, og hun ante ikke hva det var hun skulle gjøre. 

Om du bare visste at hun lå våken i krybben sin uten å gråte – bare fordi ingen hadde tidligere kommet for å svare henne. 

Om du bare visste at angst var en typisk del av hverdagen hennes, sammen med å slå hodet i krybben og vugge seg selv for sansing og trøst. 

Om du bare visste at babyen i bæreselen er hjerteskjærende ‘selvstendig’ – og hvordan vi tilbringer minutter, timer, dager, uker, måneder og år med å prøve å komme over de erfaringene som får hjernen hennes til å skrike ‘traume’ og ‘ikke trygt’. 

Om du bare visste hva jeg visste. 

 

Om du bare visste at denne babyen nå klager når vi setter henne ned, istedenfor når vi plukker henne opp. 

Om bare du visste at denne babyen nå ‘synger’ så høyt hun kan om morgenene etter hun har sovet, fordi hun nå vet at lydene hennes vil få noen til å komme til henne, løfte henne opp av krybben og skifte bleie på henne. 

Om du bare visste at denne babyen nå blir vugget i søvn i mammas og pappas armer, heller enn å måtte gjøre det selv. 

Om du bare visste at denne babyen fikk alle til å gråte den dagen hun strakte seg etter trøst, uten at noen pushet henne. 

Om du bare visste hva jeg visste. 

Å ‘skjemme bort den babyen’ er den viktigste jobben jeg noen gang vil ha, og det er mitt privilegium. Jeg kommer til å bære henne en stund til – eller så lenge hun tillater meg – fordi hun lærer at hun er trygg. At hun hører hjemme. At hun er elsket. 

Om bare du visste…»

 

Man skal virkelig ikke dømme noen før man har gått en mil i deres sko…

DEL gjerne artikkelen med vennene dine på Facebook for å hjelpe Kelly spre dette viktige budskapet!