Del En Klem

Det er alltid en spennende og unik opplevelse for et par å vente barn. Men noen ganger kommer livets harde realitet i veien for lykken, spesielt når det gjelder et alvorlig sykt barn. Dette unge paret fra Storbritannia opplevde både dette mirakelet og grusomheten med sykdom på en og samme tid.

Lee og Rachel Cooper hadde to sønner fra før da de fant ut tidlig i 2017 at de ventet en liten datter. De var fra seg av lykke, og brødrene klarte knapt å vente til de begge skulle få seg en lillesøster.

Familiens eldste barn, 9 år gamle Bailey, elsket allerede rollen som storebror for 6-årige Riley, og lagde store planer for hva han skulle finne på med sammen med lillesøsteren når hun endelig kom til verden. Men mens graviditeten gikk fint, ble det plutselig 9-åringen som ble fokus for all bekymring for familien.

Bailey hadde begynt å klage på magesmerter, og da det bare ble verre tok foreldrene ham med til sykehuset. Legene trodde først at det kunne være en betennelse i bukhulen, og tok en blodprøve. Det de fant ut da etterlot foreldrene skjelvene og i sjokk.

Blodprøven viste at Bailey hadde en svært sjelden form for kreft, kalt non-Hodgkins lymfom. Dette førte til ukontrollert vekst i lymfevevet, men legene var optimistiske.

Det ble anbefalt at Bailey skulle gjennomgå kjemoterapi, og de mente han hadde store muligheter for å bli frisk. Så, etter omfattende og krevende behandlinger for den lille gutten, kunne legene endelig gi familien gode nyheter. Kreften hadde minsket.

Bailey og familien feiret de gode nyhetene med en lang ferietur ved havet, men lykken skulle vare så altfor kort. Snart begynte den tapre 9-åringen å klage på smerter igjen, og de dro strakt tilbake til sykehuset. Der måtte legene gi den vonde beskjeden om at kreften hadde blusset opp og spredt seg videre i den lille kroppen.

De satte igang ny behandling, men måtte advare foreldrene om at sjansene hans for å overleve hadde gått ned.

Behandlingen feilet.

9-åringen ble nå svakere for hver dag, og kreften herjet i kroppen som var utmattet etter den voldsomme effekten av behandlingen. Legene gav han bare uker igjen å leve, og den gravide mammaen fikk høre at han aldri kom til å få møte lillesøsteren sin. Hun klarte ikke lenger å glede seg over graviditeten, men Bailey skulle vise seg å være tøffere enn noen kunne ha forutsett.

I ukene frem mot den kommende fødselen klorte Bailey seg til livet hver eneste dag. Han så til og med ut til å få mer krefter dagene før hun kom til verden. I bilen på vei til sykehuset foreslo han også et navn til henne: «Jeg synes dere bør kalle henne for Millie.»

Bare noen timer senere fikk Bailey oppfylt ønsket sitt om å holde lille Millie i armene for første gang. Han var stolt som en hane, og klarte ikke å rive øynene fra henne. I dagene som fulgte var han alltid der for henne, uansett hvor vondt han selv hadde det. «Han gjorde alt en storebror ville gjort. Han skiftet bleiene hennes, badet henne, og sang for henne,» forteller mammaen.

Men de visste alle at denne gode tiden sammen ikke kunne vare. Bailey også. I sin siste time sa han til foreldrene med stødig stemme: «Jeg skulle gjerne ha blitt her, men det er på tide å dra og bli Millies skytsengel.» Selv i uendelig store smerter tenkte han kun på søsknene sine, og mammaen og pappaen sin: «Dere får bare lov til å gråte for meg i 20 minutter, fordi dere må ta vare på Millie og Riley.»

Han døde i foreldrenes trygge armer på julaften. De hørte på musikk og leste eventyr da han sakte sovnet inn. Pappaen hans forteller om Baileys mot: «Sønnen min smilte hele tiden. Han lagde grimaser og fikk folk til å le selv om han hadde store smerter.»

Motet til Bailey Cooper viser oss bare hvor sterke og gode barn kan være. DEL denne historien med vennene dine på Facebook for å hylle denne lille engelen.