Mammaen tar siste farvel med sin kreftsyke sønn. Da åpner han plutselig øynene og hvisker 4 ord

90377

Det virket bare som en vanlig forkjølelse. Helt til det plutselig ikke var det.

Etter at forkjølelsen ikke gikk over fikk foreldrene Ruth og Jonathan Scully den verste beskjeden i sitt liv: Nolan, deres 3 år gamle sønn, har kreft.

Lille Nolan hadde fått rhabdomyosarkom (RMS), en aggressiv form for kreft som oppstår i musklene.

Familien satte øyeblikkelig igang behandlingene som legene håpet ville virke, og den lille gutten måtte gå gjennom flere runder med cellegift og strålebehandling.

Mens dette pågikk ble Nolan svakere og svakere. Håret hans falt ut, og den lille kroppen ble magrere og magrere.

Behandlingene virket ikke.

Kreften spredte seg.

Mammaen hans dokumenterte hver dag sammen med gutten sin, og hun forteller: «Det var som om han var lagd av ren kjærlighet.»

Nolan’s største helt var mamma Ruth, og han orket ikke å være borte fra henne et eneste minutt. Selv når hun bare skulle dusje var han livredd for å slippe henne av synet.

Men når Nolan hadde kjempet tappert mot kreften i hele 15 måneder kommer legene med enda en dårlig nyhet: Det er ingenting de kan gjøre for ham lenger, og det finnes ikke flere alternativer å prøve. Det er på tide å ta farvel.

Smerten er uutholdelig for foreldrene å bære, men de skjønner at den vesle gutten deres lider og har ufattelig store smerter. Han hadde ikke klart å spise på flere dager, og livet hans hang i en tråd. Men han tviholdt i den.

Slik skriver mammaen om samtalen de hadde bare to dager før han døde:

Meg: Det gjør vondt når du puster, gjør det ikke?

Nolan: Veeeel…ja. 

Meg: Du har veldig vondt, har du ikke vennen min?

Nolan: (ser ned) Ja. 

Meg: Elskling, disse kreft-greiene suger. Du trenger ikke å kjempe mer.

Nolan: (Overlykkelig) GJØR jeg ikke??!! Men jeg kan det for deg mamma!

Meg: Nei, elskling. Er det det du har gjort?? Kjempet for mamma?

Nolan: Ja, seff!

Meg: Nolan Ray, hva er mamma sin jobb?

Nolan: (Gliser stort) Å holde meg TRYGG!

Meg: Vennen… Jeg kan ikke gjøre det her lenger. Den eneste måten jeg kan holde deg trygg på er i himmelen (hjertet mitt knuser).

Nolan: Sååå da drar jeg bare til himmelen og leker til du kommer! Du kommer, sant?

Meg: Selvfølgelig! Du blir ikke kvitt mamma så raskt!

Nolan: Takk mamma! Jeg bare drar til himmelen jeg da, og leker med Hunter og Brylee og Henry!

 

Neste dag sov Nolan hele tiden. De hadde tenkt til å pakke sammen og ta ham med hjem slik at de kunne få en siste natt hjemme sammen. Da våknet Nolan til og tok mammaens hånd og sa at det var greit – de kunne like gjerne bare bli på sykehuset.

«Min 4-årige helt ville så gjerne at ting skulle være lett for meg…» skriver Ruth på Facebook, og fortsetter:

«Rundt klokken 9 på kvelden satt vi å så på TV i sengen og jeg spurte Nolan om jeg kunne hoppe i dusjen. ‘Ehm, ok mamma. Men få onkel Chris til å sette seg her med meg, og så setter jeg meg slik at jeg ser din vei.’ Jeg sto meg baderomsdøra på gløtt og sa: ‘Bare fortsett å se denne veien, vennen. Jeg kommer ut om to sekunder.’ Han smilte til meg og jeg lukket døra. De sa til meg at i samme sekund jeg vridde om låsen, lukket han øynene og falt inn i en dyp søvn. Det var begynnelsen på slutten. 

DA jeg kom ut igjen sto det et helt team av mennesker rundt sengen hans, og alle kikket bort på meg med tårer i øynene. ‘Ruth, han er i dyp søvn. Han kan ikke føle noe lenger.’

Pusten hans var svært tung, og den høyre lungen hans hadde kollapset. 

Jeg løp og hoppet oppi sengen med ham, og la hånden min forsiktig på hodet hans. Så skjedde mirakelet jeg aldri kommer til å glemme…

Engelen min tok et dypt pust, åpnet øynene, smilte til  meg og sa: ‘Jeg elsker deg mamma’. Han snudde seg mot meg, og klokken 23.54 sovnet han inn mens jeg sang ‘You Are My Sunshine’ inn i øret hans.»

Lille Nolan hadde våknet opp fra koma for å gi mammaen sin et siste smil og for å si at han elsker henne. For en fantastisk gutt…

Ingen barn eller foreldre skulle måtte gjennomgå dette. Våre tanker går til Ruth og familien i sorg, og vi håper Nolan har det fint der han er nå. Hvil i fred, Nolan <3

Tårene mine renner… DEL gjerne denne historien med vennene dine på Facebook hvis du også ble rørt av Nolan og hans modige kamp mot kreften.