Elefanter må være blant de vakreste og klokeste skapningene på jorden vår, og vi mennesker har helt klart lyst til å få oppleve dem på nært hold. Dessverre er dette langt ifra bra for elefantene, som må gjennom et fryktelig ritual før de kan brukes rundt turister.
Elefanter bærer nemlig ikke rundt på mennesker av egen frie vilje. De kan ikke «ris inn» slik som unghester, men må brytes ned før adlyder.
I asiatiske land, slik som Thailand, har elefanter blitt utsatt for et grusomt ritual i hundrevis av år: Phajaan.
Dette innebærer å separere elefantunger tidlig fra mammaene sine, bure dem inne slik at de ikke kan bevege seg, og binde fast føttene deres. Alt dette foregår i minst en uke – ofte lenger.
Gjennom disse dagene blir ungene torturert på brutalt vis. Fangevokterne deres bruker store, skarpe kroker og metallredskaper til å slå, stikke, og brenne de hjelpeløse ungene. I tillegg får elefantene verken mat eller vann, og får heller ikke sove. De slipper ikke unna torturen ett eneste sekund.
Menneskene som har fanget dem er opplært i tortur. De vet nøyaktig når de små elefantene har gitt opp; når sjelen deres er brutt sammen og de er klare for å dø for å unnslippe smertene. Da, når døden er like rundt hjørnet for disse stakkars dyrene, får de vann og mat for første gang igjen.
Herfra trener de brutale menneskene elefantene opp til å brukes for å underholde turister, eller bruke dem ulovlig i tre-industrien.
Men elefantene har en støttespiller: Den thailandske kvinnen Sangduen Chailert, eller Lek som hun blir kalt, har arbeidet i alle år for å få slutt på elefantenes lidelser. Grunnen til dette er fra en traumatisk opplevelse hun hadde i barndommen:
«Jeg så en skadet elefant som ble ridd på og arbeidet blodhardt. Han begynte å skrike. Jeg spurte eieren om ikke elefanten kunne få hvile, og da sa han at de ikke hadde tid til det. Bare når de dør trenger de ikke lenger å jobbe. Da de slo ham for å fortsette å jobbe, så jeg hvor trist og sint elefanten var. Han var sterk. Det var utrolig.»
Lek blir minnet på denne grusomme opplevelsen hver eneste dag. Skrikene fra elefanten hjemsøker fremdeles drømmene hennes, og hun får frysninger når hun tenker på alle de elefantene som har møtt samme skjebne.
Men det er ikke mulig for én kvinne å kjempe alene mot denne torturen av elefantene i landet. Hun trengte hjelp, og derfor startet hun sin egen elefantpark i 1996: Elephant Nature Park.
Dette er mer enn bare et tilfluktssted for mishandlede og skadde elefanter. Her får de leve fritt, i et område som er så naturlig, vakker og behagelig som mulig. De trenger ikke å jobbe, gjøre triks, eller bli ridd på – her kommer helsen og trivselen deres først. Turister kan komme å besøke dem ved å få gå turer gjennom parken, og på denne måten kan Lek tjene nok penger til å hjelpe elefantene videre.
Lek får også mange frivillige hjelpere fra andre land, og hun ønsker dem hjertelig velkommen. Hun håper at de drar hjem igjen og forteller alle hvor forferdelig elefantene lider i turistindustrien, slik at folk kan lære.
«Jeg skylder ikke på turistene – de vet jo ikke hva som skjer med elefantene!» sier hun. Nå håper hun at flest mulig skjønner hva elefanter på sirkus o.l. går igjennom før de blir sluppet ut blant turister og besøkende. Bare slik kan denne torturen avsluttes.
Men alt er ikke bare fryd og gammen når elefantene først kommer til reservatet. Mishandlingen har satt dype spor, både fysisk og psykisk. «85 prosent av elefantene har psykologiske problemer når de kommer hit. Noen stirrer som zombier. De er traumatiserte, handikappede, blinde, lamme, og sliter veldig mentalt.»
Men Lek har klart å finne sine egne måter å kommunisere med elefantene på. Med en betryggende væremåte, empati og melodiske stemme, klarer hun å nå gjennom til elefantenes hjerter.
Henrik Enevoldsen, en fast bidragsyter til reservatet, beskriver Lek’s effekt på dyrene slik: «Når hun snakker med elefantene lar de henne ikke gå igjen. De ønsker å være nær henne hele tiden. Ofte kan vi ikke dra til området sammen med Lek når vi besøker, for da løper alle elefantene mot henne på en gang.»
Men for Lek gjør dette ingenting – hun elsker å være med elefantene like mye som de elsker å være med henne.
Arbeidet hennes fortjener all heder og ære. Hun bruker alt hun eier og har på elefantene, og har reddet utallige elefanter fra en grufull skjebne.
Elefanter tortureres nesten til døde bare for at turister skal få ri på dem. SE hele historien i videoen nedenfor, og DEL denne historien med vennene på Facebook for å hjelpe henne å spre dette viktige budskapet!
