En 83 år gammel kvinne sendte dette brevet til venninnen sin, Berta. De siste linjene summerer livserfaringene hennes på nydelig vis:
«Kjære Berta,
Jeg leser mer og rengjør mindre. Jeg sitter på verandaen og nyter utsikten, uten å forstyrre ugresset som vokser i hagen. Jeg tilbringer mer tid sammen med familien, og mindre tid på arbeid.
Hvis mulig, burde man fokusere på de fine opplevelsene i livet. Jeg prøver å gjenkjenne hvert gode øyeblikk og sette pris på det.
Jeg ‘sparer’ ikke på noe lenger: Vi bruker det fine porselenet og sølvtøyet for å feire små ting som at den første løvetannen har blomstret, at jeg har oppdaget en ny rynke, eller at det regner ute.
Jeg tar på meg mine fineste klær for å gå å handle. Jeg bruker mer enn jeg burde på deilig, spennende mat. Min beste parfyme blir ikke lenger spart til fine fester, men jeg tar den gjerne på meg for å gå i banken, eller bare fordi jeg vil nyte den selv hjemme.
‘En vakker dag’ forsvinner sakte men sikkert fra vokabularet mitt. Det er så mange ting å se, høre og gjøre, og jeg vil oppleve alt. Ikke en vakker dag, men nå.
Vi tar det for gitt å våkne opp hver dag. Jeg er ikke sikker på hva folk ville gjort hvis de fikk vite at det ikke skulle komme en ny dag for dem. Kanskje ville de ha ringt familie og nære venner. Kanskje ville de ha kontaktet tidligere venner og sagt unnskyld for ting som ble sagt eller gjort for årevis siden. Jeg liker å tenke at jeg ville ha prøvd kinesisk mat, eller gått til min lokale favorittrestaurant.
Men jeg gir bare råd. Jeg vil jo aldri vite helt sikkert.
Det ville ha gjort meg sint om jeg lot de fine, små tingene gå ifra meg. Og spesielt om jeg glemte at tiden min er begrenset. Sint fordi jeg aldri skrev de brevene jeg ville skrive ‘senere’. Rasende og trist for at jeg ikke fortalte min mann, mine barn og barnebarn at jeg elsket og var glad i dem.
Jeg jobber nå for å ikke utsette eller spare på noe som kan gi livene våre latter og solskinn. Hver morgen når jeg våkner, sier jeg til meg selv at: ‘I dag er en helt spesiell dag.’
Hver dag, hvert minutt, hvert åndedrag er virkelig en gave.
Livet er kanskje ikke alltid den festen vi håpet på, men vi kan alltids danse.»
Denne kloke 83-åringen beskriver på en nydelig måte hva som egentlig er viktig i livet. Vi blir så fokusert på alt som skal gjøres og jobben og penger… men glemmer å faktisk stoppe opp og nyte de små øyeblikkene alene eller med de vi elsker.