Stedatteren forråder pappaen som betaler for bryllupet hennes. Det han gjør da sjokkerer ALLE!

5057

Noen historier er bra fordi de har en lykkelig slutt, men denne historien er bra fordi den har et viktig budskap som er verdt å dele.

Jeg mener det er viktig å huske på at om de som liksom skal være dine nærmeste ikke behandler deg bra, så er det noen ganger bedre å gjøre det som denne engelskmannen gjorde:

«Stedatteren min skal snart gifte seg. Planleggingen av bryllupet har tatt opp store deler av hennes og morens tid (jeg sier moren hennes fordi vi ikke er gift, selv om vi har bodd sammen i over 10 år) det siste halvåret.

Stedatteren min ble ferdig med mastergraden sin i desember. Jeg betalte for at hun kunne studere ved universitetet (i USA) og det kostet meg 340 000 kroner. Hun har ikke jobb og hun har bodd hjemme med oss gjennom hele studietiden, og også nå når hun er ferdig. Jeg kjøpte også en bil til henne etter videregående slik at hun skulle komme seg frem og tilbake fra universitetet.

Fra tid til annen ville hennes biologiske far dukke opp for å være med henne, og hun var helt betatt av ham. Til tross for at han ikke har bidratt ett øre til utdannelsen hennes, eller gitt moren hennes en eneste krone i barnebidrag, elsker hun ham fremdeles og vil ha ham i livet sitt. Hver gang blir han bare lenge nok til å knuse hjertet hennes før han forlater byen og bryter alle løfter han har gitt henne.

Der bryllupet skal finne sted er det bare plass til 250 personer. Jeg skrev en liste på 20 personer som jeg ville invitere da jeg likevel skulle betale for det hele. Samboeren og stedatteren min sa at dette ikke var noe problem og at de skulle ordne det. Så jeg sendte meldinger til vennene mine og sa at de skulle få en invitasjon i posten snart, og at de måtte holde av datoen.

Lørdagen etterpå møtte jeg på en av de vennene jeg hadde bedt til bryllupet på golfbanen og spurte om han kunne komme. Han svarte da at han ikke hadde fått noen invitasjon, men en bryllupskunngjøring. Han hadde den i bilen sin fremdeles og viste den til meg. Og riktig nok, det var bare en kunngjøring, og ingen faktisk invitasjon. På den så sto navnene til moren og faren hennes, men ikke mitt.

Dette førte til at jeg hadde en stor krangel med samboeren min da jeg fant ut at ingen av de 20 på listen min hadde fått neon invitasjon. Årsaken? ‘250 stykker var så knapt.’ Jeg var forbannet, men jeg kunne ikke gjøre stort siden de få viktige personene i livet mitt hadde allerede blitt fornærmet. Til dette sa samboeren min at mine gjester kunne komme hvis noen av deres gjester svarte at de ikke kunne komme likevel. Men dette gjorde bare vondt verre for min del. Innen lørdag holdt jeg på å koke over.

I går hadde vi søndagsmiddag med svigerforeldrene til stedatteren min, og fikk en overraskelsegjest: Den ‘ekte pappaen’ hennes. Når han kom kunngjorde stedatteren min at siden den ‘ekte pappaen’ hennes nå ville komme i bryllupet hennes, var det han som skulle gi henne bort under seremonien i kirka. Dette ble møtt med glade utbrudd som ‘Så fantastisk!‘ og ‘Åh, så hyggelig!’.

Jeg tror aldri jeg har hørt noe så respektløst eller vært så sint før. Jeg ristet av raseri, og måtte bruke noen minutter på å summe meg etterpå. Jeg visste ikke om jeg skulle gråte eller sloss, eller begge deler. Så snart jeg følte at jeg kunne klare å snakke uten å bryte sammen, reiste jeg meg opp fra stolen og sa at jeg gjerne ville utbringe en skål. Jeg kan ikke huske hva jeg sa ord for ord, men det var noe i denne duren:

‘Jeg har lyst til å utbringe en skål.’ Lyden av skjeer mot glass runget i ørene mine. ‘Det har vært en stor fornøyelse å være en del av denne familien gjennom de siste ti årene. På dette punktet i livet mitt føler jeg at jeg skylder en gjeld av takknemlighet til brudeparet, fordi de har åpnet øynene mine for noe veldig viktig.’ De utvekslet noen selvsikre og fornøyde blikk til hverandre.

‘De har vist meg at min posisjon i denne familien ikke er hva jeg trodde den var.’ Og nå så jeg at et glimt av forvirrelese begynte å spre seg over ansiktene i rommet.

‘Selv om jeg pleide å tro at jeg var farsfiguren eller gudfaren i familien, som har stor respekt fra de andre og som tar grep i vanskelige tider og situasjoner, skjønner jeg nå at jeg har hatt rollen som minibank, og kun har vært en kilde til penger for dere. Nå som jeg har blitt frastjålet rollene som vert, både på invitasjonene og under seremonien, gir jeg derfor brudens ‘ekte pappa’ de finansielle pliktene som følger med et bryllup.’ 

Så skål for det lykkelige paret og veien de har valgt. Dere kan alle finne veien ut selv.’ 

Var dette egoistisk av meg? Er det rett og rimelig at jeg skal betale 3-400 000 kr for et bryllup jeg ikke har noen rolle i eller ikke får invitere noen til? Jeg er så ferdig med dette tullet. Jeg er ferdig med stedatteren min, ferdig med samboeren min, og ferdig med hele bryllupet.

Jeg overførte min del av pengene fra vår felleskonto tilbake til meg selv i går kveld (samboeren min har ikke hatt en jobb siden hun ble sammen med meg). I dag tidlig ringte jeg rundt til alle leverandørene jeg hadde skrevet ut sjekker til for å få tilbake pengene mine. Det ser ut til at jeg kommer til å tape noen kroner som ikke lar seg refundere, men de fleste leverandørene har vært svært forståelsesfulle.

Nå er det nok.»

Jeg synes ingen skal føle seg trampet på og brukt av familien sin, og det var godt at han ikke tolererte det lenger… Hva mener du? Gjorde han rett i å ta tilbake alle pengene sine?

Fortell gjerne hva du mener i kommentarfeltet, og DEL denne historien videre med vennene dine på Facebook!