De fleste av oss husker barndommen vår som en idyllisk tid uten bekymringer og stress, men dessverre er ikke alle like heldige. Lille Clair var bare fire år gammel da hun fikk diagnosen som skulle forandre livet hennes for alltid: beinkreft.
Dette skriver mammaen på Instagram:
«Datteren min ble diagnostisert med kreft da hun var fire år gammel.
Fire. År. Gammel.
Beinkreft.
Hun kunne ikke sykle, hadde aldri sett innsiden av et klasserom, og tilbrakte mesteparten av dagene sine i ballerinaskjørt.
Over det neste året skulle hun bli utsatt for mer smerte og lidelse enn de fleste voksne opplever gjennom et helt liv. Hun skulle gå i begravelser til venner hun møtte og ble glad i, som mistet livet til den samme sykdommen hun kjempet mot.
Behandlingen var brutal. 17 runder med kjemoterapi over et år. Mangfoldige operasjoner.
Så var hun endelig i remisjon.
Dette var tre år siden.
Hvis du møtte datteren min i dag, ville denne historien ha sjokkert deg. For til tross for at hun er liten for en 8-åring, er hun vakker, sunn, muskuløs, morsom, en talentfull danser, og er blant de beste i klassen sin på skolen.
På mange måter har hun blitt helbredet. Men noen ting veier tungt på et barnehjerte.
For et par uker siden, på en travel morgen, kastet jeg en topp og en shorts til henne og sa hun måtte kle seg. Stille spurte hun om hun ikke kunne få en annen skjorte heller.
Uten å tenke og fremdeles hastende spurte jeg: ‘Hvorfor? Du elsker jo den toppen, bare ta den på vi må gå nå..!»
‘En gutt sa at jeg ikke burde kle meg i topper som viste arrene mine. Han sa de var skumle.’
I et øyeblikk vurderte jeg å finne gutten å gi ham et par arr selv… men så innså jeg at han ikke hadde noen ANELSE om hva jenta mi hadde gjennomgått. ‘Jeg tror at hva han mente var at tanken på det du må ha gått gjennom for å få de arrene er skummel… Arrene dine er vakre.’
Hun var ikke overbevist. Tårer formet seg i øynene hennes. Jeg satte meg ned og klemte henne inntil meg. ‘Du har en utrolig historie. Du bør være så stolt av det du har kommet deg gjennom.’
‘Jeg vil bare være normal,’ hulket hun.
‘Tenk på alle de små jentene du har møtt som også kjemper mot kreften slik som deg, som også vil ha arr sånn som deg… vil du at de skal dekke seg til? Gjemme dem?’
‘Nei!! Jeg vil ikke at de skal være triste,’ utbrøt hun.
‘Visste du at ved å være stolt over arrene dine, så inspirerer du andre til å være stolte av sine de også?’
Der satt den. Et lite smil. Hun tok stolt på seg toppen, og gikk ut av rommet – litt mer rakrygget i mine øyne.
Et par dager senere kom jeg på en idé… en venninne av meg er fotograf og vi bestemte oss for å prøve å vise Claire hva ekte skjønnhet er.
Skjønnhet handler ikke om hår, sminke eller klær. Skjønnhet er ikke perfeksjon.
Den lille kroppen hennes er kanskje full av arr, men den forteller en historie om utholdenhet, styrke og håp.
Jeg håper at ingen barn, eller voksne, føler at de må dekke til arrene sine. Jeg håper at de husker at ved å vise dem frem kan de inspirere en 8 år gammel jente til å elske kroppen sin som slo kreften.»
Jeg gråter… for et viktig budskap! Hjelp denne mammaen med å spre budskapet ved å DELE artikkelen med vennene dine på Facebook!