Den lille gutten taper kampen om livet. Men det han sier til pappaen sin da er HJERTESKJÆRENDE

2475

9 år gamle Ayden Zeigler-Kohler fra Pennsylvania, USA, var en gang et veldig aktivt barn, som løp rundt og spilte fotball hele dagen.

Men i August 2016 skulle alt forandre seg.

Ayden kollapser plutselig på fotballtrening, og foreldrene blir fortalt på sykehuset at sønnen bare hadde en hjernerystelse. Men snart slet Ayden med å bevege seg og får talevansker. Etter flere tester finner de endelig ut hva som feiler ham, og familien får den forferdelige beskjeden: Ayden har kreft, og har to svulster som sitter i hjernen hans.

Diffuse intrinsic ponsglioma (DIPG), heter det, og er en sjelden form for hjernesvulst. Bare rundt 300 barn blir rammet av dette i året i Nord-Amerika og Europa, og denne svulsten er særdeles farlig og svært vanskelig å behandle. Under 1 prosent av de barna som svulsten blir påvist hos overlever de neste 5 årene. Det er den dødeligste formen for hjernesvulst hos barn.

Legene har flere dårlige nyheter: Svulstene kan ikke opereres bort, og Ayden har bare 12 måneder igjen å leve.

Pappaen hans, Bill Kohler, er en veteran som kjørte ambulanse for den amerikanske hæren, og har kommet tilbake fra Irak. Nå må han se hjelpeløst på at sønnen blir svakere og svakere, men han nekter å gi opp håpet. Han leser alt han kan finne om sykdommen og forskjellige behandlinger, men når stadig samme konklusjon: Ayden kan ikke reddes.

Etter at Bill har brukt opp alt av energi på å lete etter en løsning, skjønner han at det kun er én ting han kan gjøre for sønnen: Tilbringe all sin tid med ham, og sørge for at Ayden har det så bra som han kan. De to drar på fotballkamper og camper i skogen sammen.

Men snart blir det vanskeligere for Ayden å gjøre ting. Men det han elsker mest av alt er minnene om skogturene med pappaen, og han skriver i notatboken sin at ‘Når jeg blir så syk at jeg holder på å dø har jeg lyst til å være i skogen.’

Men til tross for hvor hardt han kjemper, så er kreften sterkere enn den unge gutten. Han klarer knapt å bevege seg, klarer ikke å spise, og selv det å puste er smertefullt. Det han sier til pappaen sin da er det verste man kan høre fra barnet sitt:

«Jeg vil ikke mer.»

Bill kjemper med tårene før han svarer: «Hvis du har kjempet alt du kunne og gitt alt du har, da er det greit å gi opp. Uansett hva som skjer, skal du vite at jeg alltid vil være med deg.»

Ayden blir betrygget av farens ord, og vet nå at han ikke må lide seg gjennom utenkelige smerter for farens skyld. Så, 22. mars 2017, bare åtte måneder etter han får diagnosen, sovner han inn i pappas armer.

Sorgen til familien er for stor til å beskrives med ord, men den eneste lille trøsten de har er at Ayden fikk tilbringe alle sine siste dager med helten sin, nemlig pappa.

Tårene mine renner… DEL gjerne denne historien for å spre oppmerksomhet rundt sykdommen.