Jenta kiler sin døende lillesøster på magen. Da hører de noe som får dem til å GRÅTE!

1646

Amy og Stephen Smith fra Storbritannia ventet spent på fødselen av deres yngste barn. Dessverre var ikke graviditeten uten problemer, og lille Poppy kom til verden i uke 29 av graviditeten. Hun måtte tilbringe de første månedene av livet sitt på sykehuset.

Etter 12 uker fikk hun endelig bli med foreldrene sine hjem. Men snart merket Amy og Stephen noe som bekymret dem: Poppy kunne ikke holde på maten i munnen, og så ut som hun hang etter de andre barna i utvikling. Snart ble hun diagnostisert med Möbius syndrom. Dette er en arvelig sykdom som går ut på at man har en medfødt lammelse i en eller flere av nervene som styrer ansiktsmusklene.

Men paret fortsatte å ta godt vare på datteren, og hun lærte fort. Men like før Poppys toårsdag kollapset verdenen til familien.

Amy våknet opp en morgen, og gikk inn til datteren sin. Men Poppy reagerte ikke. «Vi kunne kjenne at hjertet hennes slo, men hun bevegde seg ikke. Vi skjønte noe var veldig galt med henne. Hun hev etter pusten,» sier Stephen. De tok henne øyeblikkelig med til Aler Hey Children Hospital i Liverpool.

Så, på Poppys bursdag skjedde det: «Øynene hennes rullet plutselig inn i hodet og du kunne bare se det hvite. Røntgenbildet viste at lungene hennes var fulle av væske, og kort tid etter fikk hun respirasjonsstans. Over natten fikk hun kramper og anfall. Tilstanden hennes forverret seg raskt,» forteller Stephen.

Videre undersøkelser viste at Poppy led av cerebral hypoxia, og hjernen hennes fikk ikke nok oksygen. Legene var usikre på om den lille pasienten deres kom til å overleve de neste par dagene. Amy og Stephen var i alle foreldres helvete, og kunne miste datteren sin når som helst.

På julaften besøkte hele familien Poppy på sykehuset, vel vitende om at det kunne være hennes siste jul. De siste ukene hadde Poppy blitt verre, lå helt stille og reagerte ikke på noe eller noen. Men familien nektet å gi opp håpet. Og da 12 år gamle Macey ville leke med søsteren sin, skjedde det utrolige.

Macey kilte Poppy på magen, og plutselig begynte Poppy å le!

«Det var fantastisk. Vi ble senere fortalt at det ikke er uvanlig for pasienter på dette stadiet å vise følelser. Legene sa at det kunne bare ha vært ren refleks at hun lo. Men det føltes som så mye mer.»

Siden den gang har Poppy blitt mye bedre, og har hatt stor fremgang. Hun kan krype nå og kan til og med snakke bedre enn før! For å forbedre den tapte mobiliteten får Poppy fremdeles fysioterapi, og familien har startet en innsamlingsaksjon for å kunne dekke kostnadene og gi deres lille datter en bedre fremtid.

Poppy har bevist at hun er en ekte fighter, men uten storesøsteren sin ville hun kanskje ikke ha vært her i dag.

Del gjerne denne historien med vennene dine på Facebook hvis du også tror på mirakler!