Det var da Cassidy Trevan begynte i sjuende klasse i Melbourne i Australia, at hennes helvete begynte. En gruppe jenter begynte å mobbe henne. Det hele begynte med ekle kommentarer, men eskalerte raskt til fysisk mishandling, i følge moren Linda Trevan.
– Det begynte med fornærmelser, så ble det slag i ansiktet. De fortsatte i sosiale medier, og siden fulgte de etter henne da hun gikk i byen. Gjerdet vårt ble nedtagget, de kastet bananskall på døra vår, forteller Linda.
Den siste fjerdedelen av skoleåret da hun gikk i sjuende, var Cassidy hjemme. Hun hadde det så dårlig at hun trengte profesjonell hjelp. I februar 2014 var hun så sterk at hun kunne være på skolen to ganger i uken. Skolen hadde da gjort noen grep, og fikk mobberne til å si unnskyld. Familien Trevan så lyset i den lange, mørke tunnelen.
Den utstrakte hånden var dog bare lureri – og en del av en djevelsk plan som jentene hadde for Cassidy. Den unge jenta ble glad for å bli inkludert, men «vennene» viste seg å ha en annen agenda. De inviterte med seg som en unnskyldning for å få henne alene med dem, slik at ingen andre så hva som foregikk. To gutter angrep henne og voldtok henne.
Moren ble knust da hun fikk høre om hva som hadde skjedd. Hun kontaktet politiet, men da Cassidy skulle anmeldte, turte hun ikke å fortelle hva som hadde skjedd, på grunn av redselen for gjerningsmennene.
Uten jentas uttalelse, kunne ikke politiet gjøre noe.
Moren, Linda, så til at Cassidy byttet skole, men ingenting ble bedre. Cassidy ble så ødelagt etter hendelsen at hun led av posttraumatisk stressyndrom. Hun klarte knapt å spise eller sove, og fikk ofte panikkangst. Til slutt valgte hun å ta sitt eget liv.
Lindas verden kollapset. Nå har hun skrevet et åpent brev til mobberne på Facebook, slik at omverdenen kan lære effekten av mobbing. Her er ordene hennes:
«MOBBING DREPTE BARNET MITT
Jeg har ikke snakket om dette på lenge…
På Wellington Secondary College er det noen syke, grusomme barn (jenter og gutter som er 13 og 15 år gamle). De begikk en alvorlig forbrytelse den 15. februar 2014 mot min kjæreste og eneste datter, Cassidy Trevan.
Cassidy var bare 13 år gammel da. Og selv om hun prøvde å holde seg i live i nesten to år, lyktes hun aldri i å komme over det. Selv om hun byttet skole, våget hun ikke å dra dit. Hun kunne ikke omgås andre mennesker lengre. En vanlig shoppingtur endte ofte i tårer og panikkangst.
I 22 måneder måtte jeg se hvordan min elskede datter kjempet mot disse demonene. Hun uroet seg over at de skulle finne henne igjen. Hun ble konstant mobbet. Noen av dem prøvde å ringe henne eller kontakte henne via sosiale medier. Til og med etter det de gjorde. Hun led av posttraumatisk stressyndrom på grunn av det de gjorde. Hun hadde mareritt, insomnia, separasjonsangst, panikkanfall og dyp depresjon på grunn av dem.
Jeg kunne ikke gjøre annet enn å se hjelpeløst på da datteren min bleknet bort mer og mer, rett foran øynene mine. En dag orket hun ikke å reise seg ut av sengen. Hun taklet ikke smerten lengre, og på grunn av det begikk hun selvmord den 12. desember 2015.
Jeg vet ikke hvem dere er. Dere vet hvem dere er, og politiet vet hvem dere er. Jeg håper at dette forfølger dere gjennom et smertehelvete for resten av deres liv. Og en dag, om dere er lykkelige og får deres eget barn, kommer dere til å huske på min elskede datter. Og så vil dere forestille dere hvordan det ville føles om noen gjorde noe sånt mot deres barn.
Cassidy er hele min verden. Hun har alltid vært det, og kommer alltid til å være det. Men nå har jeg ingenting, og prøver fortsatt å finne en grunn til å stå opp om morgenen. Dere er ikke bare årsaken til min datters død, som jeg har elsket av hele mitt hjerte i 16 år, dere har også ødelagt framtiden min med henne.
Jeg kommer aldri til å få se henne gifte seg. Jeg kommer aldri til å få barnebarn. Dere har ødelagt så mange liv med deres egoistiske og hatefulle handlinger.
Det var ikke noen lek. Det var en rolig kveld for dere. Dere tok fra barnet mitt håpet. Dere tok selvtilliten hennes, verdigheten og rettighetene. Dere tok fra henne sjansen til å få et normalt liv.
Jeg er ikke en ekkel, sint eller hevnlysten person, men det dere gjorde mot datteren min… Det håper jeg forfølger dere for alltid, og at dere aldri kan forlate dere selv. Glem aldri navnet Cassidy Trevan. Dere har blod på hendene deres for resten av deres liv.
Mobbing drepte barnet mitt. Mobbing må bli tatt på alvor. Vær så snill og del dette.
Linda Trevan»
Del gjerne denne med vennene dine på Facebook for å spre budskapet – folk må forstå konsekvensene av mobbing!
