Noe av det verste som finnes for en forelder er et sykt barn. Man skulle så gjerne ønske at man kunne ta all smerten bort fra dem, og man slapper ikke av før de er friske igjen. Men ikke alle er så heldige at de blir det.
Den 16 år gamle jenta Shayla Mitchell hadde klaget over en plagsom hoste en stund, og en dag var hun så dårlig at hun ba pappaen, Tom, om ikke han kunne kjøre henne til legen.
Det gjorde han selvfølgelig, så, neste dag etter skolen plukket han henne opp og kjørte henne til legen. Planen var å gå inn, få noen tips eller medisiner som kunne hjelpe, og så gå ut å spise middag sammen.
Slik gikk det ikke.
Shayla ble undersøkt av legen, og han unnskyldte seg for å forlate rommet en liten stund. Så kom han tilbake med en beskjed som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på dem begge.
«Shayla, du har kreft.»
16-åringen hadde en kreftsvulst som var så stor at den hadde fått den ene lungen hennes til å kollapse. Middagen deres den dagen ble ikke på neon koselig restaurant, men på sykehuset, hvor de skulle tilbringe all sin tid fremover.
Shayla hadde Hodkins lymfom, og prognosen var ikke bra. Pappa fikk den vonde beskjeden først, løp på butikken mens Shayla sov. Der kjøpte han to matchende ringer.
Tom gav Shayla den ene, og lovte henne tre ting: 1) At han skulle bære sin hver eneste dag til hun ble frisk; 2) at han skulle bli ved hennes side hver eneste natt hun måtte tilbringe på sykehuset; og 3) at så lenge hun var modig, skulle han også være det.
I hundrevis av netter våket han over datteren sin mens hun sov, alltid kjempende mot kreften. Hun gikk gjennom tusener av tester, blodoverføringer, strålebehandlinger og cellegift, og hun kjempet tappert hver eneste dag.
Pappaen holdt tilbake håret hennes da hun kastet opp, og holdt henne i hånden da håret falt av, og de lo, gråt og var modige sammen.
Men så fikk de nok en vond beskjed:
«Det er ikke noe mer vi kan gjøre for deg. Kroppen din responderer ikke på behandlingene lenger.»
Den natten husker pappaen den viktigste samtalen de to noen gang hadde: de snakket om mot og tapperhet, og dette sitatet ble nevnt:
«Kan en mann virkelig være modig hvis han er redd?… Det er den eneste tiden han KAN være modig.»
Da hvisket datteren:
«Er jeg fremdeles modig, pappa?»
Hjertet hans brast og han holdt ansiktet hennes mellom hendene sine, så henne dypt inn i øynene. Så skjønte han det.
«Jeg så jenta mi som var så sliten og som hadde kjempet så hardt, så lenge… hun var så trøtt, men fremdeles så modig. Men mens jeg så inn i øynene hennes, begynte noe å gå opp for meg: hele denne tiden hadde hun ikke vært modig for seg selv, men hun hadde vært modig for MEG.»
Bare noen få dager senere tapte Shayla kampen mot kreften, og hun kjempet helt til siste åndedrag, modig til det siste.
Vi tror at vi voksne gjør så mye for å være modige for barna våre, men denne pappaen lærte at barna våre gjør akkurat det samme for oss.
Jeg gråter… DEL gjerne denne rørende historien med vennene dine på Facebook for å hedre en usedvanlig modig ung jente.
