Lindsay Rae sto i kø på butikken da hun overhørte paret bak seg håne en fembarnsmamma fremme ved kassen. Da bestemte hun seg for å reagere.
Noen mennesker ser ut til å glemme ut at man alltid skal møte mennesker med åpenhet, vennlighet og forståelse. Fordommer og hat gjør verden til et langt kaldere sted, men heldigvis finnes det de der ute som er modige nok til å si ifra!
Lindsay Rae hadde stukket innom butikken på vei hjem fra jobb, og det var lang kø. Det var varmt, trangt og mange var slitne etter en lang dag med arbeid, og folk begynte å irritere seg over hvor sakte køen bevegde seg. Så så de årsaken:
En fortvilt mamma sto fremme i kassen med hendene fulle. Fem barn løp rundt henne og ville ikke oppføre seg skikkelig eller høre på mammaen sin. Hun virket, sliten, trist og oppgitt.
«Hvor mange ulike fedre tror du de drittungene har?» hørte Lindsay paret bak henne si høyt.
Paret hadde merkeklær på seg og var tydelig vandt med å ha godt med penger. De fortsatte å prate nedlatende om mammaen og barna hennes.
«Pøh, hun klarer jo ikke engang å kle dem skikkelig!»
«Bare vent, snart finner hun frem matkupongene.»
Lindsay ble irritert, men hadde selv hendene fulle med sin egne viltre 3-årige sønn. Så hørte hun hvordan paret begynte å prate om hvordan de fem barna foran dem hadde forskjellige hudfarger.
Hun kikket fremover igjen, og så at det ene barnet var like blond som mammaen sin, men at de fire andre barna hadde sort hår og var mørkere i huden. Når hun så nærmere var det også noe annet som skilte dem fra det blonde barnet: De så tristere ut, og hadde på seg slitte klær. Lindsay så plutselig at mammaen hadde kjøpt masse nye klær til dem også.
Hun sto ved kassen og fiklet med noen matkuponger, men visste tydeligvis ikke helt hvordan de skulle brukes.
Så hørte Lindsay paret bak seg igjen:
«Og det er DETTE skattepengene våre går til..?»
«For en skam.»
Det var dråpen for Lindsay. Hun snudde seg, gav paret et drepende blikk, og gikk frem til mammaen og spurte:
«Er det fosterbarn eller har du adoptert dem? Jeg har selv ni barn, hvorav to er mine egne, så jeg forstår deg godt! La meg hjelpe deg!»
Mammaen så ut som hun kom til å gråte av lettelse.
«Takk… Jeg er ny som fostermamma. Jeg har aldri brukt slike kuponger før, og barna flyttet inn hos meg for bare tre dager siden. Vi har fått mat, men de trenger nye klær, og jeg har ikke fått utbetalt lønn enda.»
Lindsay tok seg tid til å smile og hilse på barna, og viste mammaen enkelt hvordan kupongene skulle brukes. Når mammaen og barna hadde fått betalt og kommet seg avgårde, snudde Lindsay seg rasende til det rike paret igjen.
«De barna dere snakket så ille om kunne ikke lenger bo med sine egne foreldre. De klærne de hadde på seg er sannsynligvis de eneste de har. Den kvinnen dere hånet har åpnet hjemmet sitt for barn som trenger en trygg plass å bo, og matkupongene skal hjelpe henne med å brødfø fire ekstra barn. Det finnes veldig få mennesker i verden som er så gode som henne!»
Og selv om ALLE barna hadde vært hennes egne, med ulike fedre, så fortjener ingen barn å gå sultne. Så unnskyld meg, men det er DERE som gjør skam på samfunnet!»
Paret måpte til henne, gikk ut av køen og stilte seg i en annen lenger unna.
Kassadamen hadde overhørt alt, og da det var Lindsays tur til å betale sa hun:
«Jeg er alenemamma, og det du sa var helt fantastisk! Håper du får en fin kveld!»
DEL om du også synes at Lindsay gjorde helt riktig!
