Dette må være en fars vanskeligste øyeblikk: Han finner sin kjære datter en morgen liggende ved siden av ukjent unggutt!
Hvordan skal man reagere i en slik situasjon? Denne pappaen forteller om opplevelsen sin slik, og ordene hans er fantastiske:
«En morgen gikk jeg ned trappene, og så dette: Min 17 år gamle datter på sofaen med en ung mann. De to sov søtt etter det som så ut til å ha vært en «hard» natt, basert på hvordan håret deres så ut. Jeg lagde til frokost (veldig stille!) før jeg gikk opp igjen. Der ba jeg min kone og vår yngste datter om å være stille fordi folk enda sov i huset.
Middagsbordet vårt er på andre siden av rommet i stuen der de to lå og sov, omtrent 6 meter fra sofaen, men rett foran det. Jeg samlet sammen resten av familien og vi gikk alle ned å satte oss rundt bordet. Da ropte jeg så høyt jeg kunne: «UNGE MANN!» – jeg har aldri sett noen hoppe opp så raskt før. «Frokosten er klar!» sa jeg med en tone som tilsa at jeg ville revet sjelen ut av kroppen hans om jeg hadde kunnet. Jeg dro ut stolen ved siden av meg. «Sitt!» familien var stille, og så ned på tallerkenene sine uten å avsløre hvor hysterisk morsomt de syntes dette var.
Det må ha vært de lengste 6 meterne for en splitter naken ungdom å gå. Etter at han hadde fått på seg klærne (som lå ved middagsbordet) satte han seg ned. Sønnen min (194 cm høy) klappet ham på skulderen, så ham inn i øynene, sukket, og ristet på hodet. Nå var gutten SKIKKELIG nervøs. Du kunne nesten lukte det. I min beste russiske aksent sa jeg: «Min venn, jeg skal stille deg et spørsmål. Svaret du gir er veldig viktig… for deg.» Jeg så svetten hans piple frem i pannen.
«…Liker du katter?»
Alle knakk sammen i latter når vi så uttrykket hans, og vi bestemte oss for å bli kjent med ham. Han var en svært hyggelig og vennlig fyr. Kanskje ikke så velutdannet, men absolutt ikke dum. Men det var noe rart ved ham. Datteren min forsikret meg om at han var en snill og oppmerksom gutt, og de hadde kjent hverandre godt i en måneds tid. Siden den morgenen kom han bort hver eneste dag, men overnattet aldri igjen.
Hver morgen før skolen hentet han henne på sykkel, fulgte henne hjem etterpå, og sørget alltid for at hun gjorde leksene sine i tide. Han gav henne all sin tid og oppmerksomhet. Han tok vare på henne når hun var syk og vi var på jobb. Han hadde tålmodigheten til en engel når hun var i et særdeles dårlig humør.
Han sa at han ikke hadde noen familie, ingen utdanning, og ingen fast jobb. Hun elsker ham. Han elsker henne. Hvem er jeg til å stoppe henne fra å gjøre sine egne feil?
Etter at dette hadde foregått i rundt 8 måneder kom sønnen min til meg. Han hadde fått vite noe om kjæresten til datteren min. Det viser seg at han er hjemløs. Den voldelige faren hans hadde tatt livet sitt, og den rusavhengige moren hans hadde stukket av tre uker etter det. De bodde i en leid bobil. Han var bare 15 da alt dette skjedde, og overlevde 3 år på gata. Han sov på benker i parken, hos veldedige organisasjoner, og hos «venner». Han jobbet tilfeldige bygnings-jobber.
Så der var jeg altså. Jeg visste nå at denne unge mannen på snart 19 år – som var så høflig og smilende, som hjalp til uten at man måtte spørre, og som gjorde datteren min så lykkelig – aldri hadde hatt muligheten til å bare være ung og bekymringsløs.
Noen ganger, når han ikke kan komme innom fordi han jobber, savner vi ham. Han kommer godt overens med sønnen min, min yngste datter stoler 100 prosent på ham, og min kones morsinstinkt ser nå ut til å inkludere ham i «flokken» også. Og jeg? Jeg bekymrer meg for ham. Jeg vil at han skal værer lykkelig.
Jeg fortalte kona mi og vår yngste datter om hva jeg hadde funnet ut, og de gråt. Det var vanskelig å fortelle dem det, og jeg var skuffet over datteren min. Hun visste dette. Hun elsket ham, men lot ham likevel dra hver kveld og gå… hvor???
Neste dag når han kom bort, gav jeg ham en nøkkel til huset. Jeg sa at jeg forventet at han kom hjem hver kveld. Hjem. Over de neste par ukene fikset vi opp gjesterommet vårt, og tok ham med for å kjøpe noen møbler. Det viser seg også at han er svært god til å lage ting. Han ønsket å være sin egen sjef, og han likte å bygge ting. Vi sørget for at han fikk seg en utdanning som ville hjelpe ham å gjøre nettopp det.
Dette var i 2002. Nå, 15 år senere eier han og datteren min en blomstrende bedrift. De har også gitt oss våre tre nydelige barnebarn. I fjor fikk de tvillinger!»
Noen mennesker klager alltid over livene sine og hvor vanskelig de har det. Men mens noen gir opp, er det en håndfull mennesker som reiser seg og kjemper videre hver gang de faller. Takket være gode mennesker som kan hjelpe, er det ofte alt som skal til for at noen av disse menneskene skal gjøre det bra i livet. Denne guttens håpløse situasjon ble plutselig snudd på hodet, og både gutten og pappaen gir oss håp.
