Ingen hører på denne 7-åringen. Men når det grusomme skjer, får hans siste ord meg til å GRÅTE!

2531

Dette er historien om en liten gutt med et stort hjerte. Budskapet hans strekker ut til alle, fordi historien til lille Ivan er den samme som for millioner av barn over hele verden. De lever alle det samme marerittet hver eneste dag.

«Jeg heter Ivan. Jeg er sju år gammel. Jeg elsker mammaen og pappaen min veldig høyt, men, for å være helt ærlig, er jeg også redd for dem. De slår meg, men jeg skjønner ikke hva jeg har gjort galt.

I dag morges våknet jeg opp og dro til skolen. Jeg lærer fort, læreren liker meg, og jeg liker klassen min… Men jeg har ingen venner. I friminuttene blir jeg igjen i klasserommet og leker med pennen min. Ingen vil være venner med meg. Jeg prøvde å bli venner med de andre barna, men de dyttet meg og skrek ‘Nei! Du er rar!’

De ler av meg fordi jeg går med det samme hver dag. De slitte olabuksene, en tynn rød t-skjorte, og de hullete skoene.

Etter skolen gikk jeg inn i garderoben og tok en tynn jakke som alltid hang der, og den virket ikke som om den tilhørte noen. Så gikk jeg hjem – gjennom snøstormen. Jeg skalv og det var vanskelig å gå mot den iskalde vinden. Plutselig kom det noen løpende bak meg, dyttet meg i bakken, og dyttet ansiktet mitt ned i snøen. Jeg hørte dem si ‘Dust! Ingen liker deg, din idiot!’

Barna sparket med i ryggen og i ribbeina og løp sin vei. Jeg gråt. Ikke fordi det var kaldt eller gjorde vondt, men fordi jeg ikke hadde en eneste venn i hele verden, men fremdeles var glad i alle mennesker.

Når jeg kom hjem, løp mamma mot meg og rev meg i håret.

‘Hvor har du vært? Hvorfor er du så våt? Lille idiot! Du kan glemme middagen i dag! Gå på rommet ditt!’

Uten å si et ord, gjorde jeg som hun sa, og gikk til rommet mitt. Så gikk jeg å la meg – våt, kald og sulten.

Jeg klarte ikke å gjøre leksene mine så bra etter det, og det ble ikke bedre. For hver gang jeg kom hjem med en dårlig karakter, slo pappa meg veldig hardt. En gang traff han hånden min slik at jeg ikke kunne bevege pekefingeren min lengre. På grunn av det, lo de enda mer av meg på skolen.

Neste skoledag skulle vi male et bilde. Det skulle vise ‘Mitt største ønske.’

De andre barna malte biler, romskip og dukker, men ikke jeg. Ikke fordi jeg ikke vil ha de tingene, men fordi det jeg ønsker meg mest i verden er en mamma og pappa som elsker meg. Så jeg malte en familie. En mor, en far, og en sønn, som smilte og spilte brettspill sammen. Mens jeg malte gråt jeg stille fordi jeg hadde så lyst at det skulle være sant. Når jeg gikk opp til tavla og skulle vise bildet foran klassen lo de av meg igjen. Jeg sa: ‘Mitt største ønske er en familie.’

Jeg holdt bildet opp og de lo enda mer. En gutt som heter Sergei sa:

‘DET er ditt største ønske?’ Han begynte å le.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg begynte å gråte. Så sa jeg:

‘Vær så snill, ikke le av meg… dette er MITT største ønske! Du kan slå meg og hate meg, men vær så snill ikke le av meg. Jeg ønsker meg en mor som din, som kysser og klemmer meg. Hver dag etter skolen ser jeg foreldrene dine hente deg, og at du går lykkelig hjem med dem. Og det er ingen som liker meg, jeg vet det. Jeg har en ødelagt finger, jeg er ikke flink til noe, og jeg er veldig svak. Men jeg lover at jeg ikke kan noe for det! Vær så snill, slutt å le av meg.’

Læreren prøvde å skjule tårene sine, og et par av barna så ut som de forsto, men noen lo enda.

En dag fikk jeg en 4 i russisk. Moren min ville bli veldig skuffet, og jeg var redd for å gå hjem. Men jeg hadde ingen andre steder å dra, så jeg gikk hjem veldig sent. Moren min ble helt fra seg. Hun grep tak i meg, og kastet meg i bakken. Jeg slo beinet mitt mot en stol, og hun slo meg i hodet to ganger. Jeg gjorde ingenting for å beskytte meg selv, jeg bare lå på bakken og kom meg ikke opp. Hånden, hodet og beinet mitt gjorde for vondt. Mamma bare gikk, og lot meg ligge der.

Når hun kom tilbake en stund etterpå kjeftet hun på meg:

‘Reis deg opp! Hvis pappaen din kommer hjem å ser deg slik vil han gi deg SKIKKELIG juling!’

‘Men mamma, pappa trenger ikke..’ -men pappa sto allerede i døren.

Når han fikk vite om karakteren min i russisk, grep han tak i meg og begynte å riste meg. Så slo han meg i ansiktet. Jeg falt i bakken, og husker ikke mer. Når jeg våknet var jeg på sykehuset, og så at hånden min var bandasjert – jeg kunne ikke bevege en eneste finger lenger. Jeg så ut av vinduet og begynte å gråte.

Jeg så foreldre som lekte med barna sine, en mor som klemte sønnen sin, og kysset ham på kinnet.

Vil du vite hvorfor jeg gråter?

Fordi jeg ikke vet hvordan det føles å bli klemt av foreldrene mine. Jeg vet ikke hvordan det føles når mammaen min smiler til meg og kysser meg. Foreldrene mine bare slo meg, men jeg elsker dem likevel.

Jeg dro tilbake til skolen og prøvde så godt jeg kunne å gjøre det bra i alle fagene mine. Mamma og pappa elsket meg fremdeles ikke.

En dag sølte jeg litt vann hjemme, og de slo meg igjen. Plutselig begynte hjertet mitt å verke, og jeg strakte meg mot mamma:

‘Mamma..mamma, hjertet mitt…’ Men hun ignorerte meg.

Plutselig våknet jeg opp på sykehuset igjen. Mamma og pappa var ikke der, og kom ikke for å besøke meg. Legene trøstet meg, og sa at de sikkert kom til å komme snart, men det gjorde de ikke. Jeg ventet og ventet, men ingen kom. Men jeg elsker dem likevel, jeg elsker dem så høyt!»

To dager senere døde Ivan på sykehuset. I hånden hans hadde han skrevet en liten lapp, der det sto:

«Kjære mamma og pappa,

Jeg er virkelig lei meg for at jeg er stygg, dum og klønete. Jeg beklager at dere ikke kunne elske meg. Jeg er så lei meg. Jeg mente ikke å gjøre dere sinte eller skuffet. Alt jeg ønsket meg fra deg mamma var en klem, et kyss og et ‘Jeg elsker deg’ – bare én gang… Pappa, jeg ønsket å spille spill med deg, gå turer sammen og synge med deg.

Jeg vet at jeg er en skam.

Jeg vil aldri-»

Men da sluttet Ivans hjerte å slå.

Denne fortellingen fra Russland er mest sannsynlig ikke sann, men har røtter fra en sannhet som millioner av barn lever hver dag. Det er budskapet i denne historien som er så utrolig viktig! Denne fortellingen viser at alt et barn virkelig vil ha er en kjærlig familie. Dette er en historie som gjentar seg i alle land, alle nabolag, og på alle skoler.

Hjemmet til et barn MÅ være et trygt sted, uten vold eller mishandel, bare fullt av kjærlighet og glede. Alt lille Ivan lenget etter var noen som kunne elske ham tilbake. Et lite kyss, en klem, eller bare noen snille ord er alt som skal til for å gjøre noen glad. Vi må sørge for at ALLE barn blir tatt vare på…

Del gjerne denne historien videre med vennene dine på Facebook for å vise at du også støtter alle barn.