Taxisjåfører i New York får virkelig oppdage at det er byen som aldri sover. Døgnet rundt er det passasjerer som vil komme fra A til B. En dag fikk en sjåfør en bestilling fra en spesiell adresse. Det han opplevde der, vil han nå dele med verden da han ble utrolig rørt av hendelsen:
Jeg fikk en bestilling til en adresse. Når jeg kom dit, tutet jeg som vanlig. Ingen passasjer kom ut gjennom døren. Jeg tutet en gang til men fikk ikke noe svar. Jeg begynte å lure på om jeg skulle bli igjen og vente, eller om jeg skulle reise derfra og ta neste bestilling. Jeg bestemte meg for å det første alternativet, og gå ut av bilen og ringe på ringeklokken til huset. Da hørte jeg en gammel, skjør stemme svare «Snille du, vær så snill og vent et lite øyeblikk».
Det tok en stund, men så åpnet døren seg. Der stod en liten, gammel kvinne som så ut som hun hadde passert 90 år. I hånden holdt hun en liten reiseveske. Ettersom døren var åpen, kunne jeg se inn i leiligheten. Det så ut som ingen hadde bodd der på flere år. Alle møbler var trukket over med laken, og alle veggene var tomme. Ingen klokker, ingen bilder – ingenting. Det eneste som skilte seg ut var en eske fylt med bilder og minneting.
«Vær så snill, kan du ta med reisevesken min til bilen?», spurte kvinnen. Jeg tok den og la den i bagasjerommet. Etter det gikk jeg tilbake til døren og hjalp kvinnen til bilen, med min arm som støtte. Vi gikk sakte og når jeg kom fram åpnet jeg døren. Hun takket for min hjelpsomhet og jeg svarte da «Ingen grunn til å takke, jeg hjelper hver gjest som om de hadde vært min egen mor». Når vi begge satt i bilen ga hun meg en adresse og ba meg kjøre gjennom sentrum. Jeg påpekte at det ikke var den korteste veien, til og med en lang omvei. Da svarte hun «Det spiller ingen rolle, kjære du, jeg har det ikke travelt.» Hun fortsatte: «Jeg er på vei til et gamlehjem.»
Et gamlehjem, tenkte jeg mens jeg startet bilen. Dette kom kanskje til å bli hennes siste bilreise. «Jeg har ikke igjen noen familie», sa hun. «Legene sier at jeg ikke har lang tid igjen.» Jeg slo av bilens taksameter. «Hvilken vei vil du at jeg skal kjøre?» spurte jeg. De kommende to timene kjørte vi rundt i byen. Hun viste meg et hotell som hun en gang hadde jobbet som resepsjonist i. Vi reiste rundt til andre plasser, hun viste meg blant annet et hus der hun og hennes ektemann hadde bodd i. Siden viste hun meg stedet hun brukte å danse på i sine yngre dager.
På noen gater senket jeg farten noe. Da pratet hun ikke mye, hun tittet mest ut gjennom vinduet, som et nysgjerrig barn. Etter at vi hadde kjørt rundt i byen hele natten, sa hun plutselig at hun var trøtt. «Nå kan du reise til adressen.» Gamlehjemmet var mindre enn jeg hadde forestilt meg. To hjelpepleiere kom ut gjennom døren når vi stoppet opp farten. Kvinnen fikk sette seg i en rullestol og jeg bar reisevesken til døren. «Hvor mye vil du ha for skyssen?», spurte kvinnen mens hun åpnet sin håndveske.
«Ingenting», svarte jeg. «Men du må tjene til livets opphold», sa hun da. «Det finnes andre passasjerer», sa jeg og lo. Uten å tenke etter klemte jeg henne. Hun klemte tilbake. «Du har virkelig gitt min siste tid en mening og lykke. Takk!», sa hun mens hun lyste opp i øynene. Jeg klemte hennes hånd farvel og gikk til bilen. Selv om mitt neste skift allerede hadde begynt, kjørte jeg sakte og uten mål gjennom byen. Jeg ville ikke prate med noen, bare tenke. Tenk om jeg ikke hadde stoppet når kvinnen ikke kom ut første gangen jeg tutet?
Når jeg tenker tilbake på denne reisen, tror jeg at jeg aldri kommer til å få gjøre noe viktigere i hele mitt liv. I dagens hektiske tempo, synes vi alltid at de største stundene er de mest storslagne, heftige tingene vi gjør. Større, raskere, lengre.
Det er egentlig de små sakene, de som rører, som virkelig spiller en rolle her i livet. Det er dem vi egentlig byrde sette av tid til. Vi burde være tålmodige og ikke tute direkte, slik at vi kan forstå hva som egentlig spiller rolle.
Er ikke denne historien rørende? Vi fikk virkelig en tankevekker.
DEL gjerne denne historien videre med dine venner på Facebook om du og ble rørt!