Den 19 mai døde Stanislav Petrov på samme måte som han levde: Stille og ubemerket.
Verdens media lagde ikke noe videre oppstyr rundt denne enkemannens død, som bodde alene i en liten leilighet i Moskva. Men det burde de. Stanislav er mannen som reddet verden.
Det er 26. september 1983 – dette er dagen da verdens største katastrofe skulle ha funnet sted. Dette er på høyden av den kalde krigen, og USA og Sovjetunionen står begge klare til å bruke atomvåpen. Hver side venter bare på at den andre trykker først.
Den da 44 år gamle offiseren Petrov jobbet på hovedkvarteret for det tidlige varslingssystemet «Oko». Ved hjelp av satellitter, kan han finne ut om amerikanerne har satt i gang et angrep 10 minutter før radarer plukker det opp – og dette har han vært med på å lage selv som ingeniør.
a young stanislav petrov looks like zack morris. rip comrade pic.twitter.com/UuSQQQGsc3
— emmett (@LILHICKORY) 19. september 2017
Poenget med dette varslingssystemet er slik at de kan svare med et motangrep raskt – slik at de i USA ville dø minutter før dem selv…
Så, like etter midnatt, slår sirenene alarm: En amerikansk rakett er tydeligvis på vei mot Sovjetunionen. Alle øyne finner Petrov.
Ifølge militære retningslinjer må han informere kommandosenteret, slik at de kan reagere – og drepe millioner av uskyldige mennesker.
Men russeren nøler. Han synes det virker usannsynlig at USA skulle sende bare én rakett om de virkelig skulle starte en atomkrig. Så han ytrer disse ordene med falsk ro i stemmen: «Falsk alarm.»
Men minutter senere går sirenene igjen: fire nye raketter ser ut som om de er på vei mot Sovjetunionen.
Men også denne gangen er Petrov skeptisk, og hører på magefølelsen sin: «Jeg stolte på erfaringen min og magefølelsen. Vi er smartere enn dataene. Vi skapte dem.»
Nok en gang sier han at det var falsk alarm. Han hørtes sikker ut, men det var han absolutt ikke: «Nå? Ja. Men jeg var ikke sikker på det tidspunktet,» innrømmer han.
Han må ha vært livredd de første minuttene, men endelig gir radaren dem beskjed: Det var virkelig falsk alarm.
«Stolen min føltes som en stekepanne, og jeg hadde ikke følelse i beina mine – det er hvor nervøs jeg var,» fortalte han i etterkant. «Jeg ville absolutt ikke sette igang tredje verdenskrig.»
Forskere har regnet ut hvordan det ville ha sett ut: Rundt 750 millioner mennesker ville ha mistet livet og 340 millioner ville blitt skadd.
For det meste ble Stanislav Petrovs handlinger for menneskeheten oversett i årevis. Familiefaren fortalte det ikke engang til kona si om hva som hadde skjedd den natten. Bare i 1998 blir saken gjort offentlig, og Petrov blir tildelt flere priser, og får tittelen «helt». Men selv liker han ikke den tittelen så godt: «Tro meg, jeg er ikke noen helt. Jeg gjorde bare jobben min. Jeg tror bare jeg var rett mann på rett sted.»
Han trakk seg fra militæret allerede i 1984, og jobbet videre med forskning til han pensjonerte seg. Han levde et tilbaketrukket liv som pensjonist etter at kona hans døde, og verden oppdager egentlig kun hans død et helt halvt år etter det har skjedd.
Selv om Stanislav Petrov aldri ønsket å være noen helt, så vil han for alltid bli husket som mannen som reddet verden fra atomkrig. DEL denne historien for å hylle denne utrolige mannen!