Elizabeth Cochran var en svært intelligent kvinne som ble født i Pennsylvania, USA, i 1866. Faren hennes døde tidlig, og hun måtte begynne å jobbe som tenåring for å brødfø moren og sine 14 søsken. Hun begynte å studere til å bli lærer, men til ingen nytte – hun hadde ikke penger til det.
Men en så briljant ung kvinne kunne ikke gå ubemerket hen lenge. I 1885 leste hun en kontroversiell artikkel i en avis, der forfatteren reduserte kvinners eksistens til matlaging og morsrollen. Full av irritasjon skrev hun inn et brev til redaktøren, og han ble så imponert at han ansatte Elizabeth fast som reporter. Endelig litt flaks!
Hun skrev under navnet «Nellie Bly», og lagde artikler om fattigdom, retten til å skille seg, og de katastrofale arbeidsforholdene til fabrikkarbeidere. Leserne elsket henne, men hun fikk også mange store fiender.
«Nellie» ble snart kjent over hele landet, og fikk bl.a. arbeide med den prestisjetunge avisen «The New York World». Her skulle hun gjøre sitt største journalistiske funn:
I lang tid hadde mentalsykehuset New York City Lunatic Asylum vært rammet av dystre rykter, og tidligere ansatte hvisket om motbydelige forhold og systematisk misbruk av pasientene. Så langt hadde ingen klart å avsløre noe om asylet fra utsiden, og saken var klar for Elizabeth: Hun ville gå «undercover» og legge seg selv inn som en pasient! På denne måten skulle hun avsløre hva som egentlig foregikk bak de høye veggene… og det klarte hun.
Arbeidsgiveren hennes forsikret henne om at han skulle få henne ut etter ti dager, men det var likevel et utrolig skummelt sted å være. Da hun ankom spurte hun en ansatt om hva dette var for et sted, og han svarte: «Et sted for galskap som du aldri vil slippe ut fra igjen.»
Det hun opplevde der gikk langt forbi hennes verste forestillinger. Over 1600 mennesker ble holdt innesperret der – over dobbelt så mange som det var tilrettelagt for! Maten besto av muggent brød, svak suppe og råtten frukt. Pasientene fikk kun bade én gang i uka, og alle brukte det samme vannet. Hele bygningen var overfylt av rotter.
Pasientene ble jevnlig mishandlet, slått, sperret inne, sparket, bunnet fast, revet i håret, og dykket i isvann.
Pasienter som klaget til legene ble ikke trodd, og måtte tåle hevnen til de rasende passerne.
De mentale problemene til pasientene ble ikke behandlet i det hele tatt. Elizabeth oppdaget også snart at ikke alle «pasientene» var mentalt syke: De var rett og slett bare for fattige eller svake til å klare å ta vare på seg selv, eller så snakket de ikke engelsk.
Etter ti dager sto Elizabeths arbeidsgiver på døren og forlangte at hun ble løslatt. Han måtte true lenge med søksmål før de lot henne gå, og helst ville de ikke la henne se dagens lys igjen – en helt mentalt frisk og sunn kvinne! Hun fortalte at legen hennes alltid bestemte seg for at hun var sinnssyk, uansett hvor normalt hun oppførte seg.
Hun skrev artikkelen «Ten days in a madhouse» («Ti dager i et galehus») og ble berømt nærmest over natten. Folket ble forskrekket over å høre hvordan pasientene (og helt friske folk!) ble behandlet og holdt fanget på asylet, og dette førte til store offentlige undersøkelser. De ansvarlige for grusomhetene utført på asylet ble tatt, og store summer ble gitt for å forbedre situasjonen til pasientene som enda trengte behandling.
Elizabeth fortsatte å skrive som Nellie, og brukte populariteten sin til å belyse flere problemer i samfunnet. Hun ble en stor inspirasjon for utallige unge jenter som ønsket å følge i hennes fotspor.
Elizabeth døde i 1922, 57 år gammel, av et slag. To år tidligere opplevde hun å se kvinner få stemmerett i USA.