Telefonsamtalen kom fra sosialarbeideren midt på natten. «Vi har en tre år gammel jente på sykehuset. Hennes mamma har blitt skutt og kommer trolig nok ikke til å overleve natten. Hennes pappa har blitt tatt. Vold innen familien. Alle klær er beslaglagt av politiet som bevismateriale, så det er fint om du tar med noen klær. Kan du komme å hente henne?» Ja.
Denne telefonsamtalen kom mens jeg hadde middag, «Jeg fikk nettopp et tilfelle i hendene her. En fire år gammel gutt sitter i baksetet på en politibil. Hans klær er gjennomvåte av urin fra hans psykisk syke mamma. Han er veldig skitten, har trolig lus. Kan vi komme med han til deres hjem?». Ja.
Telefonsamtalen kom fra en annen kommune idet vi skulle gå å legge oss. «Vi har en to år gammel jente her som sover på kontoret vårt nå. Hun ble ført til akutten med en skade. Mammaen var så beruset at hun knapt kunne gå. Jenta er helt fantastisk. Vi trenger at noen tar hånd om henne i natt. Kan du gjøre det?» Ja.
Denne melding kom mens jeg var ute å jogget. «Vi har en ti dager gammel gutt. Det fungerer ikke i hans fosterhjem så vi må flytte han. Er du klar? Har du en barnestol?» Ja.
Ja. Ja. Ja. Ja.
Min mann og jeg er biologiske foreldre til to barn og fosterforeldre til en stadig voksende flokk av barn som er under 5 år. En venn som også er fostermamma fortalte en gang for meg at telefonen fra barnevakten er som et skap-ditt-eget-eventyrspill. For hvert «ja» tas en familie på et nytt eventyr – men vet aldri hvordan det slutter. Jeg tenker alltid på hvilke eventyr vi gikk glipp av de gangene vi ikke har hatt mulighet til å si ja.
[adsense2]
Vi sier ja på grunn av disse stakkars barna som trenger en trygg plass. De behøver en mamma som bader dem og sier god natt om kvelden. De behøver en pappa som kaster dem over skulderen og løper med dem rundt i hagen. De behøver klær som passer og mat som gir næring. De behøver å bli kilt på ryggen. De behøver turer til dyreparken. De behøver grenser. De behøver kjærlighet.
Det har overrasket meg hvor mye vi også trenger disse små menneskene. De er så søte, uskyldige og rolige. De holder oss på tærne og lærer oss lekser som vi behøver å lære oss.
Folk sier alltid til meg: «Jeg vet ikke hvordan du klarer det! Jeg kunne aldri ha klart å være fosterhjem. De hadde blitt for vanskelig å ta farvel med barna når man har blitt kjent med dem.» Jeg forstår det, det gjør jeg virkelig. Jeg brukte å si det samme. Men nå kan jeg ikke forstå hvordan jeg tenkte. Seriøst? Det hadde vært vanskelig for… meg?
Misforstå meg ikke. Det er vanskelig. Det finnes dager jeg føler at jeg ikke klarer det mer. Energien og tålmodigheten rekker ikke til. Visse barn sover knapt om natten, andre blir alltid utsatt for ulykker. Man må vaske en haug med laken. Man stryker uendelig av klær. Man kjøper vanvittig mange bleier. Det slutter aldri med møter, kontrakter og telefonsamtaler. Det finnes mange vanskelig beslutninger å ta. Å være fosterhjem er vanskelig.
Men disse barna tvinges til å gjøre vanskelig ting hver dag. Det er ikke deres feil og de har ikke noe valg. De har blitt mishandlet og forlatt og vært nødt til å kjempe for seg selv. De skilles fra søsken og flyttes fra hjem til hjem. Barn i fosterhjem har kjent mer smerte under sine korte liv enn de fleste av oss kan forestille.
Neste telefonsamtale kommer til å komme. Min mann og jeg skal si ja. Ikke fordi at vi er en fantastisk familie. Vi sier ja på grunn av at disse barna blir nødt til å gjøre vanskelig ting. Det minste vi kan gjøre er å se dem i deres fortvilte øyne og si, «Ja. Jeg kommer til å gjøre det vanskelige for deg. Jeg kommer til å holde hånden din og kysse deg på pannen for å roe den ned når du opplever traume. Vi skal klare dette sammen.»
Når det er på tide å si farvel kommer jeg til å vaske klærne deres og pakke ned alle kosebamsene. Jeg kommer til å gråte og ønske at saker og ting hadde vært annerledes. Men jeg kommer ALDRI til å angre på at vi sa ja.
——-
Emily er en fostermamma som bor i USA, nærmere bestemt i Portland, Oregon. Hun og hennes mann har vært gift i 12 år og har hjulpet en rekke barn under årene. Historien ble først publisert på «mothertomother».
Værsåsnill. Del denne historien. Emily kan være en inspirasjon for mange mennesker, og arbeidet hun gjør er fantastisk!
DEL dette om du er enig i at fosterforeldre gjør en utrolig jobb!
