Som gårdbruker må jeg innrette meg etter lovverket, og også akseptere at dette kontrolleres jevnlig.
En dag dukket det opp en dresskledd herremann i gummistøvler av den strenge sorten. Han strenet rett bort til meg der jeg stod og smurte traktoren, og forklarte bryskt at han kom fra myndighetene og skulle inspisere gårdsdriften.
Jeg svarte at det var helt greit, så lenge han ikke gikk ned på den inngjerede nerenga.
Da ble han rød i trynet, dro frem et plastkort med ID og nærmest spyttet ut:
«Ser du dette ID-kortet? Det gir meg rett til å inspisere hver eneste krok på hele denne gården!»
Jeg aksepterte uten å mukke, og så ham forsvinne i retning fraukjelleren. Jeg fortsatte med mitt, og glemte nesten hele inspeksjonen.
Etter en stund hører jeg plutselig et voldsomt rabalder nede i skråningen, og ser samme dresskledde herremann i fullt firsprang over jordet, med storoksen min brølende i hælene. Hadde jeg kunnet, ville jeg satset gård og grunn på at oksen kom til å vinne.
Her var gode råd dyre. Jeg løp så fort jeg kunne ut på gårdsplassen og ropte av full hals:
«Vis’n plastkortet! Vis’n plastkortet!!!»
