Når Julia Derbyshire bare var fire år gammel flyttet familien til USA. Dessverre bestemte foreldrene hennes seg for å skille seg etter bare noen måneder der, og faren hennes flyttet tilbake til Storbritannia. Julia ble igjen i USA med moren sin.
Når Julia kom opp i tenårene begynte hun å prate med en nær venn om følelsene sine. Den uskyldige 12-åringen visste ikke at tilliten hun hadde vist vennen sin ville ha forferdelige konsekvenser for henne.
Fra det øyeblikket hun åpnet opp om følelsene sine, begynte mobbingen, både fysisk og psykisk. Etter to år hadde det blitt så ille at foreldrene hennes bestemte seg for at det var best for Julia å flytte inn med pappaen sin i Storbritannia.
På den måten hadde de håpet at hun skulle bli kvitt mobberne sine, og få en ny start som hun trengte for å bli bra igjen.
Men marerittet var langt fra over. Hennes gamle klassekamerater gav ikke opp bare fordi Julia nå hadde flyttet til et annet land, på et annet kontinent. De fortsatte å mobbe henne på sosiale medier.
Utvendig prøvde hun å skjule hvor mye mobbingen og trakasseringen hadde såret henne, men på innsiden følte hun seg mer og mer knust for hver dag som gikk.
Hun skrev til og med i en gruppe på Internett der unge mennesker snakket om selvmord.
Så, en kveld når Julias far kom hjem, oppdaget han alle foreldres verste mareritt. Julia hadde prøvd å henge seg.
Han prøvde å gjenopplive datteren, men hun var i en så kritisk tilstand at han måtte ringe til en ambulanse. Vel fremme på sykehuset bar hun direkte til intensivavdelingen, og legene jobbet hardt for å redde den livløse jenta.
Etter fem dager fikk faren den forferdelige nyheten: Det fantes ikke lenger håp for datteren hans. Hun ville aldri våkne opp igjen.
Så måtte han ta beslutningen som vil hjemsøke ham for alltid: Han måtte gi klarsignal til legene om at de kunne skru av maskinene som holdt Julia kunstig i live.
Når maskinene ble skrudd av tok det ikke lang tid før Julia sluttet å puste. Pappa satt ved hennes side gjennom det hele. Hun døde bare 16 år gammel.
Han hadde tatt noen bilder av datteren på sykehuset, men hadde aldri orket å se på dem. Det var for vondt.
Men to år etter Julias død bestemte han seg for å dele historien hennes.
Han skriver:
«Det er utrolig vanskelig for meg å publisere disse bildene, det vekker alle de gamle minnene til liv igjen. Jeg føler meg syk når jeg ser på dem.»
Etter datterens altfor tidlige død ønsket han å trekke oppmerksomhet til konsekvensene av nettmobbing for å forhindre at det skjer igjen.
«I stedet for å feire Julias 18-årsdag legger jeg blomster på graven hennes.»
Etter at han publiserte disse bildene har responsen vært overveldende. Flere familier som har opplevd det samme har kontaktet ham og takket ham.
Julias historie er et tragisk eksempel på hvor langt nettmobbing klan gå. Og til tross for hvor vanskelig det var for ham, ville faren hennes ikke at andre familier skulle måtte oppleve det samme.
Jeg blir så sint! At noen kan være så feige og grusomme mot et annet menneske!
DEL denne historien med alle du kjenner for å få dem til å forstå hvor knusende mobbing er!