Som alle andre vordende foreldre, brukte Taylor og ektemannen Chris mye tid på å fantasere om hvordan den lille i magen kom til å se ut. Ville hun få mammas øyne? Pappas hårfarge? Som alle andre måtte de vente til fødselen med å finne det ut.
Men da lille Noralynn endelig kommer til verden har hun verken fargene til mamma eller pappa. Hun har helt kritthvitt hår, og øynene hennes er gråblå med en rødlig ring rundt.
Så snart den nybakte mammaen så håret fikk hun sjokk: Hvor kom det lyse håret fra? Var hun albino? Er alt i orden med henne?
Men håret hennes fikk også stor oppmerksomhet fra sykepleierne på sykehuset, og det var stadig trafikk for å komme å glo på den lille jenta – noe mammaen og familien selvfølgelig oppfattet som ubehagelig.
Så kom de endeløse nysgjerrige spørsmålene, både fra sykehuspersonalet og alle som fikk øye på den lyshårede lille jenta: «Hadde du lyst hår som baby?», «Har du noen albinoer i familien din?»
«Jeg var helt uforberedt på alle spørsmålene og oppmerksomheten,» forteller mammaen om de slitsomme dagene etter fødselen, der hun, ektemannen, og storesøster bare ville kose seg sammen med sitt nyeste familiemedlem. «At hun ble kalt ‘uvanlig’ av fremmede plaget meg. Det var som om de allerede isolerte Noralynn, som om de ville putte en merkelapp på henne som skilte henne fra resten.»
Og det gav seg ikke etter at de dro hjem fra sykehuset: «Folk stirret og pekte på henne. Folk ropte til hverandre på butikken: ‘Se på den lille albinoen!’ Jeg ville ha forventet slik oppførsel fra barn, men ikke voksne,» sier Taylor.
Endelig kom dagen da de kunne besøke en spesialist.
«Jeg og mannen min var for nervøse til å sitte i ro på venterommet. Legen undersøkte håret hennes, øynene, og huden hennes. Og endelig fikk vi høre det eneste vi ønsket: ‘Dere har en nydelig liten jente!’
Hun (legen) sa også at hun mistenkte at datteren vår hadde albinisme, men at hun måtte ta noen blodprøver for å finne ut hvilken form av albinisme det var.»
Alle andre de hadde snakket med hadde bare sett det hvite håret og en «sjelden» jente, mens legen så henne for hva hun virkelig er: Først og fremst et nydelig lite barn!
«Det er lite trolig at Noralynn noen gang vil ha noen annen hårfarge enn hvit. Kanskje hun vil få noen pigmenter, men det er usannsynlig. Øynene hennes vil forbli sølvaktige med en rød ring rundt. Hun vil nok kanskje trenge briller, og vi vil alltid måtte smøre henne godt inn med den høyeste solkrem-faktoren. Det er mulig at hun vil få problemer med hørselen. Men spesialisten sa at alle disse tingene kunne ordnes. Det var som om vekten fra skuldrene mine lettet: Hun var sunn, bare litt annerledes.»
Nå var familiens eneste utfordring den nysgjerrige verdenen utenfor spesialistens kontor. Mammaen forteller at det først var svært vanskelig å hanskes med folks endeløse nysgjerrighet og uønskede blikk, men nå svarer hun bare kort: «Ja, hun har albinisme,» til de som spør og går videre.
«De fleste er bare nysgjerrige, og det er derfor vi ønsker å fortelle om tilstanden hennes,» forteller mammaen og utdyper: «Før vi fikk Noralynn, visste verken jeg eller Chris noe som helst om albinisme. Vi lærer mer og mer hver eneste dag. Jeg er litt sint på meg selv for at jeg var så bekymret for det, uten at jeg visste noe om det! Vi har fått en helt spesiell liten jente, og jeg, pappaen og storesøsteren hennes kunne ikke vært mer takknemlige for henne.»
Storesøsteren på 3 år mener bestemt at lillesøsteren er en liten snøprinsesse, og er hennes største beskytter og forkjemper.
Voksne mennesker trenger ikke å peke og glo på de som er litt annerledes! Alle må ha respekt for at folk er født forskjellig, men at alle er like mye verdt. DEL denne historien med vennene dine på Facebook for å hjelpe familien spre dette budskapet!
